Under The Shade of a Tree I Sat And Wept

Under the Shade of a Tree I Sat and Wept tar utgangspunkt i to betydningsfulle sosiale og historiske hendelser der tilgivelse var kjernen – som en vei til sosial helbredelse, fellesskap og frigjøring.

I 1990, da krig truet i Kosovo, satte en gruppe tidligere politiske fanger, studenter og intellektuelle i gang en historisk bevegelse for å forlike blodfeider. Inntil da var hundrevis av familier i Kosovo i fiendskap og blodhevn. Hevnspiralen var blitt en ond sirkel, der feider gikk i arv fra generasjon til generasjon, og drapstallene mellom partene noen ganger utgjorde tretti.

Det som startet som en liten forsoningsbevegelse, vokste raskt til et nasjonalt forum. Mødre, fedre og familiemedlemmer inntok scenen foran publikum og tilga drapene på sine kjære – ansikt til ansikt med drapsmannens familie. Hundrevis av slike sesjoner fant sted, og 1275 blodfeider ble løst. Den siste samlingen samlet over en halv million mennesker.Fem år senere, på den andre siden av kloden, opprettet Sør-Afrikas regjering Sannhets- og Forsoningskommisjonen (Truth and Reconciliation Commission). Målet var å lege et land merket av apartheid ved å skape et rom der sannheten om forbrytelsene kunne komme frem. Ofre og gjerningspersoner ble stilt overfor hverandre i en prosess som avdekket forferdelige sannheter fra en periode preget av vold, undertrykkelse og forfølgelse.

Gjennom arkivmateriale og nylig innsamlede vitnesbyrd reflekterer en gruppe kunstnere fra Europa og Afrika over hva disse to forsoningsprosjektene kan lære oss i dag – i en verden som igjen er oppslukt av vold og konflikt.

Hvis sannheten for 30 år siden ble sett på som en vei til frihet, hva frigjør oss i en tid der sannheten selv er under press? Og når vi tilgir – gjør vi det betingelsesløst?