Draum om hausten

Nobelprisvinner Jon Fosse gir oss et ømt og gjenkjennelig sveip over livet og konfronterer oss med vår egen tilkortkommenhet.

Dramatiker Jon Fosse har en egen evne til å lodde i menneskets ensomhet og hjelpeløshet. Avgrunner av følelser skinner gjennom den hverdagslige, men likevel poetiske, dialogen. De tilsynelatende dagligdagse frasene skaper en slags ufrivillig komikk. Fordi vi ser oss selv i disse karakterene, som prøver å finne et lodd i livet – for seg selv og i et fellesskap.

En mann og en kvinne møtes på en gravlund. De kjenner hverandre fra før. Det var noe mellom dem en gang. Noe de ikke fikk levd ut. Han går fra kona Gry, som han har en sønn med, og mannen og kvinnen blir sammen. Og så går årene. Men det er så mye de ikke får sagt og gjort. Mot hverandre og mot dem rundt. Det ligger tusen usagte ord og enorme følelser mellom linjene. Dyp sorg, rivende frustrasjon og enorm lengsel. Men årene bare går, helt umerkelig.